Klubb og duppe

Etter at Tunet begynte å servere klubb og duppe som tradisjonskost, har stadig flere sluttet seg til «menigheten» som spiser dette hos oss. Noen mener vi ikke serverer den slik man skal her i distriktet, men det får så være. Også i Elverum og omegn er det store ulikheter på hvordan folk er vant til å spise denne retten.

Mens du spiser klubb og duppe her, irriterer du deg kanskje over at vi serverer kokt kålrot og gulrøtter til, eller at vi ikke har saltkjøtt til, eller at duppa ikke er slik den skal (i mangel på surmøssmør blir nå denne ikke helt som den tradisjonelt var i vårt område), så kan du lese denne teksten om klubb og duppe, variasjoner i hvordan dette serveres og spises utover i Norge, og hvorfor dette er en tradisjonsrett så å si over hele landet.

Kjært barn har mange navn

I vårt distrikt heter retten klubb eller potetklubb. Eller gjør den det? Nei, så enkelt er det ikke. Her er noen navn fra ulike steder i landet:

Solør: «Klot og fett»

Ringsaker: «Kromme og feite».

Sørlandet: «Kompe» – i denne er det flesk eller kjøtt

Vestlandet: «Komle» eller «Raspeball»- serveres med salt fårekjøtt og pølser, men kan også lages under navnet «Komle med dott» og er da en bit flesk, talg eller kjøtt inni slik man bruker det i Sørlandets Kompe. Det kunne til og med brukes fisk inni raspeballen noen steder.

Trøndelag: «Klubb»

Nord-Norge: «Potetklubb» eller «Potetball»

Andre navn i Norge er ball, raspekake, «Den grå juvel» og mange flere navn.

Oppskriftene varierer også mye. Noen bruker bare rå, revne poteter (det gjør vi i Tunet kafé) sammen med melet, mens andre bruker en blanding av rå poteter og kokte poteter eller potetmospulver. Ulikheter er det også hva angår typen mel man bruker – hvetemel, byggmel (grynmel), semulegryn, havregryn, rugmel, ja til og med potetmel brukes, som om det ikke var nok poteter i fra før. Likeledes varierer størrelse og fasong en del. Noen trekker klubben i vann, mens der man serverer kokt saltkjøtt til klubben, trekker man gjerne klubben i denne kokekraften.

 

Om retten er norsk kan vi ikke si for sikkert, for den er vanlig i flere europeiske land:

Sverige: «Kroppkaka» eller «Palt»

Tyskland og Østerrike: «Klösse» eller «Knödel»

Litauen: «Cepelinai» – landets nasjonalrett

Italia: «Gnocchi»

 

Tilbehør

Det er enormt mange varianter av tilbehør til klubb og duppe. Både rotgrønsaker og stekt salt kjøtt er vanlig.

Like sikkert som at retten har mange navn og er vanlig i en rekke europeiske land, serveres den med en mengde ulikt tilbehør. Vi nevner her det som oftest blir brukt rundt om i landet:

  • Vi serverer Tunets klubb med stekt flesk, møssmørduppe og kokte rotgrønnsaker
  • Kålrot og kålrotstappe er veldig vanlig
  • Salt fårekjøtt, pinnekjøtt eller annet kokt saltkjøtt og Vossakorv er vanlig på Vestlandet
  • Smør eller sirup, ja også sukker er brukt
  • Tyttebærsyltetøy
  • Det fins også de som spiser kokte poteter til potetklubben
  • En mengde andre tilbehør fins også

 

Drikke

Drikke til varierer mye og er nok veldig personlig, men det finnes enkelte spesielle tradisjoner også for dette:

  • Surmelk (kulturmelk) eller også kjernemelk (saup som er vannfasen man får etter at fettet i rømmen har blitt til smør ved kjerning av smør)
  • Kald melk
  • Saft, vann
  • Også øl og akevitt brukes noen steder, men forhåpentligvis ved spesielle anledninger og der man spiser saltkjøtt til klubben

Det som er mest felles ved denne retten over det ganske land er nok dette utsagnet:

«Enten så liker du klubb, eller så gjør du det ikke»

Rester av klubb ble flere steder i landet delt i to, stekt i panne og servert med stekt flesk og sukker eller sirup til som kveldsmat .

Hvorfor er klubb og duppe tradisjonsmat over hele landet?

Historien til klubben og alle dens navnebrødre er uløselig knyttet til potetens inntog til Europa.

Poteten er opprinnelig fra Sør-Amerika. Den vokste vilt i Chile og i Andesfjellene i Peru da spanjolene invaderte kontinentet på 1500-tallet. Urfolket i disse landene (Inkafolket) har brukt poteten og dyrket den siden 2000 år f.Kr. De avlet på den slik at den bedre kunne tåle frosten høyt oppe i fjellene. Det var den eneste veksten de kunne dyrke der, og de tilba poteten som om den var guddommelig.

Poteten kom til Europa sammen med tobakksplanten og tomatplanten på 1500-tallet. Alle disse vekstene hører til samme familie – Solanum eller Søtvierfamilien som den heter på norsk.

De spanske sjøfolkene fant ut at poteten var et billig og næringsrikt tilskudd til kosten.

Blant europeerne tok det tid før poteten ble anerkjent som spise. Som med tomaten mente mange at vekstene var giftige og de visste heller ikke hvilken del av poteten de skulle spise. I tillegg kom at poteten den gang ikke smakte særlig godt. Noen hevdet også at en plante som ikke var nevnt i Bibelen, og som vokste under jorden, måtte være skapt av djevelen.

Men, «nød lærer nøgen kvinde at spinde» som det heter. Sult var et utpreget problem mange steder i Europa. Etter kongelige påbud om å dyrke poteten for å avhjelpe sult, spredte den seg fort til fattige land – Irland og Norge spesielt.

Poteten ga større og mer forutsigbare avlinger enn korn. I en tid da skjørbuk var en utbredt sykdom (C-vitaminmangel), ble poteten en frelse på mange måter. Ennå i dag er potet den viktigste C-vitaminkilden i vårt kosthold.

Historie.

I Norge er det dokumentert at den første poteten ble dyrket på Hove gård på Tromøy (i dag en del av Arendal kommune) i 1757. I 1773 ble det satt 5015 poteter på gården – her var det orden på tallene.

Norge hadde en stor befolkningsvekst på slutten av 1700-tallet og dette tilskrives i stor grad poteten som gjorde det mulig å fø opp flere av de barna som ble født.

Man kan ikke snakke om potetens fremme i Norge uten å nevne «Potetprestene». Betegnelsen er brukt om prester på 1700-tallet som etter kongelig pålegg talte varmt om poteten og dyrking av denne fra prekestolen. Prestene samlet de største folkemengdene (det var kirkeplikt den gang). Prekenene på søndager var derved den beste måten å spre budskap på også om verdslige ting. Fra prekestolen snakket prestene om dyrking av «Potato», «Jordepler», eller «Kartofler» som en måte å holde hungeren unna på. En av de mest kjente potetprestene i Norge var Abraham Kihl som virket i Vang på Hedmarken. Han var født i Gausdal i 1756 og døde i 1821.

Innføring av potet fikk enorm betydning i Norge. Mange hevder at poteten var langt viktigere for fattigfolk enn Grunnloven av 1814. Det var potetdyrkingen som skapte umiddelbare lettelser i det daglige strevet for livets opphold etter 1814, og ikke Grunnloven.

Når ble poteten til klubb?

Det er grunn til å tro at klubb gradvis kom inn i norsk kosthold i løpet av 1800-tallet. I alle fall er det flere kokebøker fra slutten av dette hundreåret som har oppskrifter på retten.

Poteten var «meldrøye». Mel, og derved brød, var ofte mangelvare. Dermed var en blanding av poteter og mel en naturlig kombinasjon der strevet for det daglige brød var vanlig.

Klubb i Tunet Kafé

Tunet Kafé har siden vinteren 2017 satset på å servere tradisjonskost. Vi gjør dette fordi vi har en genuin interesse av å ta vare på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut. Det er ikke mange som lenger lager de rettene vi serverer hjemme.  Og vi setter vår ære i å lage dette fra bunnen av. Dette er eneste måten å yte rettene rettferdighet på, og dere kunder som har vokst opp med disse rettene, ville nok fort avslørt om vi hadde «jukset».

Alt vi serverer er nok ikke helt slik den enkelte av dere husker eller med slikt tilbehør dere er vant til, for vi må gjøre et valg på dette. Det håper vi dere står ut med.