Vigdis fant kartskatt på loftet

Da den gamle odelsgården skulle restaureres, oppdaget Vigdis en kuriositet surret rundt et kosteskaft under en gammel ulvepels på loftet. Til tross for store skader, er skatten nå reddet, restaurert og innrammet av fagfolk.

Det er Vigdis og Halvor Håvard Rosenberg som kommer med det eldgamle kartet og historien til Hans Morten, som er leder for Tunets rammeverksted. Først med en kopi, som de ønsker å ramme inn. Men så er Hans Morten nysgjerrig på originalen og historien bak:

Håndtegnet av lensmann i 1797
Det er da paret er nygift og Vigdis nylig har flyttet inn på Halvors odelsgård, Store Arnestad på Rena, at de finner kartet.

Kartet trengte litt kjærlig omsorg og behandling av fagfolk før det ble rammet inn.

Halvor smiler mot Vigdis som forteller at hun alltid har vært nysgjerrig på historikken rundt gården til Halvor. – Den har tross alt vært i slektas eie i over 15 generasjoner, forklarer hun.

Det var da paret restaurerte hovedhuset på gården at hun tilfeldigvis kom over kartet:

– Jeg ryddet på loftet og fant en gammel ulvepels, sier hun. – Den hang på et gammelt kosteskaft festet i en hyssingstump. Rundt kosteskaftet var det surret et gammelt lerret, og da vi rullet det ut, oppdaget vi at det var et kart, smiler hun. – Papir montert på lerret, skjørt og sprøtt. Helt tydelig håndlaget. Datert 1797 og signert av en tidligere beboer på gården, en lensmann Anders Karlsen, forteller hun – Kartet er et skogdelingskart, med oversikt over området og eiendommen på den tiden.

Vigdis skjønte hun hadde funnet noe helt spesielt og løp umiddelbart fra loftet og ned til svigerfar i kårboligen for å vise ham skatten.

– Han ble virkelig overrasket. «Hvor har du funnet dette?» sa han, smiler hun. – Det viste seg at han kjente til kartet, men at det hadde vært borte i flere år. Antakelig siden 1957, da kjørepelsen sist var i bruk, kanskje lenger siden. Vi fikk streng beskjed av svigerfar om å ta godt vare på det.

Kartet forsvinner igjen
Kartet ble forsiktig rullet tilbake på kosteskaftet, plassert i en papphylse og lagt på et trygt sted.

– Etter noen år blir vi kontaktet av lederen av historielaget, som ber om å få låne kartet. Og vi ser ikke noe til det på flere år. Men da historielagslederen sørgelig nok dør, ber vi om å få kartet tilbake. Heldigvis finner de etterlatte dette kostbare dokumentet til oss og vi lover hverandre å ta godt vare på det, sier Halvor.

Av forskjellige årsaker, både helsemessige og personlige, tar paret den tunge avgjørelsen det er å selge gården og flytte til Elverum.

– Det er selvsagt sørgelig, sier Halvor alvorlig. Mann og kone ser på hverandre og nikker i enighet om at de tross alt har gjort det riktige.

– Slik er livet. Vi overlot et velholdt bruk med stort potensiale til de nye eierne og er trygg på at det er kommet i rette hender, sier Vigdis.

Rammet inn kopien først
Etter å ha bodd syv år i Elverum, tar de med seg kopien av kartet til Tunets rammeverksted for å få det rammet inn.

– Vi ville ta vare på kartet og historien bak det. Det er på mange måter et symbol på hva gården har betydd for oss og hvilken rikholdig historie som ligger bak, sier Halvor. – Å kunne se det innrammet på veggen sammen med malerier og andre bilder av gården var viktig for oss. Hans Morten foreslo at vi burde ramme inn originalen også:

– Vi nølte, fordi det var så skjørt og vi var usikre på om det var mulig å få det til å ligge pent i en ramme. Det hadde tross alt ligget sammenrullet i hundrevis av år, smiler Vigdis.

– Men vi skjønte tankegangen til Hans Morten: Å ta vare på originalen og historien på en måte som ville gjøre det mer tilgjengelig for oss både nå – og for all ettertid. Så vi valgte innramming og farger og overlot det i Hans Mortens kyndige hender, smiler Vigdis.

Hans Morten forteller at det ligger stor ydmykhet i å få håndtere slike gamle skatter.

– Fargene var godt bevart, blekket må ha vært av god kvalitet, sier han. – En virkelig skatt, og en ære å få ramme inn.

Hans Morten og David synes det var både spennende og en utfordring å få ramme inn det gamle kartet.

En liten bit av gården alltid til stede – på veggen
En del av utfordringen var å få det til å ligge flatt:

– Vi brukte lang tid på å vurdere fremgangsmåte, sier Hans Morten. Gjennom årene har han restaurert og rammet inn mye forskjellig, alt fra gamle klokker til broderier, babysko – og gamle malerier og dokumenter.

– Jeg valgte å fukte baksiden lett og legge det i press, over flere uker, forklarer han. – Slik fikk det tørke i flat tilstand, men i luftige kontrollerte omgivelser.

Papiret som kartet var laget på, var flere steder løsnet fra underlaget. Hans Morten brukte spesialutstyr for å feste de løse, små bitene til lerretsunderlaget. – Skikkelig pirkearbeid, smiler han. – Men jeg er fornøyd med resultatet!

Da kartet var klart for innramming ble det montert på en håndlaget passepartout med ekstra tykk og hard overflate. – Glasset i rammen ligger et stykke over kartet slik at det ser ut som om det svever inne i rammen, sier Halvor fornøyd. – Og på baksiden av rammen har Hans Morten laget en liten lomme, der man kan oppbevare historien og verdifull dokumentasjon for ettertiden.
– Vi er utrolig fornøyd med resultatet, smiler Vigdis.

Kartet henger som et blikkfang sammen med et maleri av gården.

Beskjeden fagkunnskap
Paret er skjønt enige om at prosjektet har vært verdt både tid og penger.
– Vi har ikke bare fått et smykke på veggen, samt en historie bevart for ettertiden. Vi har også fått svært god rådgivning og veiledning, sier Halvor.

– Den fagkunnskapen og kompetansen man besitter her på rammverkstedet er virkelig unik. De er altfor beskjedne og burde skryte mer, skyter Vigdis inn.

– Nå henger kartet som et blikkfang på veggen, et sted vi ser det hver eneste dag, takket være Hans Morten. Det er både vakkert og rørende på en gang, smiler hun.

– Og en liten bit av odelsgården har fått plass i vårt nye liv, sier Halvor. – Røtter har blitt rykket opp, men en liten spire har overlevd og er med oss alltid, avslutter han.